Vi i Rohdos Records mener The Pinkertons burde spilt på Øyafestivalen (og alle andre festivaler) annenhvert år. En skatt av et band, med en katalog som begynner å bli skremmende bra. Foreløpig er de riktignok en skjult skatt, men det gleder å se at flere og flere får øynene og ørene opp. Nå har de sluppet et 7 minutter langt epos med tittelen "If Elvis was alive he'd be dead by now", som vi selvsagt mener alle bør høre. Musikk som får deg til å føle at man sitter på en sånn amerikansk platting (eller hva det heter - det de kaller porch) med limonade på et lite bord.
For å pirre interessen ytterligere har Jørgen i bandet levert denne nydelige teksten. God lesning. Og husk å sette på låta i bakgrunnen da. Selv om den gjør seg best i forgrunnen.
-------
Jada, så. Nok en sommer nærmer seg slutten. Noen hellige uker med drømmer som varmer hud og lysner tankene er forbi og nå begynner omsider sommeren å bli sliten. Den tar tidligere kveld og er vanskeligere å vekke om morgenen. Den nevner oftere at «det kommer en dag i morgen også» og ikke på en optimistisk måte. De nettene i juli hvor det ikke fantes noen morgendag, bare her og nå, er borte som nettopp dugg for solen. Nå mørkner det og høsten står og tripper på sidelinjen, klar for å komme inn.
Den er lett i steget, heltent og med høy risiko for innbytterpuls og et tidlig gult kort.
Disse årstidene som passerer, er en plagsom påminnelse om tiden som løper raskere og raskere med oss på ryggen. Vi tviholder i selen og ler nervøst i et forsøk på å lure oss selv og andre om at «dette har vi kontroll på, dette går bra, altså!» Den verden vi blir født inn i forsvinner før vår tid er ute og det er ikke mye annet vi kan gjøre enn å tilpasse oss. Vi som var unge og håpefulle har nå mer enn nok med å være håpefulle. Vi må klamre oss til romantikerne og optimistene som en tysk turist klamrer seg til lyng og kvist etter et feilsteg på vei opp de norske fjell. De lyse sommernettene som aldri tok slutt, er forbi og igjen sitter bare minner og et gjenstridig hjerte som nekter å slutte å slå. De lyse sommernettene som får en til å tenke «hvis jeg skal dø, la meg dø en sommerkveld, som i kveld» forsvinner ikke i et crescendo av farger og trompetfanfarer, nei de fisler ut som et stjerneskudd i hånden til en skuffet tenåring som må tilbringe nyttårsaften med venner og familie.
Det var gøy så lenge det varte, denne sommeren. Og alle somre før denne. Det er så lett å kjenne mismotet komme snikende som september, men man kan ikke la seg beseire. Man kan ikke leve livet bare for sommerkveldene. Alle andre dager må også leves. Man kan ikke grave seg ned. Man kan ikke legge seg ned i mosen og vente på at skogen skal ta en tilbake. Vi skal da for fanden ikke gi opp bare fordi sommeren er en sprint og ikke en maraton, må man fortelle seg selv. Snakke seg selv til fornuft.
«If Elvis was alive he`d be dead by now» er et forsøk på å bevare troen på sommeren, selv når den er på hell. Vi er kanskje ikke unge lenger, men vi skal i det minste være håpefulle. For vår egen del. Og for de som ikke er med lenger, men som alltid er med. For alle framtidige somres skyld. For kjærleikens skyld. Kjærleiken er fin om høsten også, dette vet vi jo. Det er lett å koke opp romantikk og magi i juli, det krever sin mann og sin kvinne å skvise det ut i november også. Dessuten er det jo noe som heter «Love dont come easy» og det kan jo til og med være helt sant. Vi lar «If Elvis was alive he`d be dead by now» være vårt melankolske smil mens vi hever vårt glass i en skål, for sommernetter og for kommende dager. Så blunker vi kjekt og strammer oss opp. Dette skal vi komme oss gjennom, dere. Det vil komme nye sommerkvelder, sommeren har heller ikke annet valg.
Comments